Festivalsommeren er i gang, men vil den vare evig?
MED SOMMERÅRVISS sikkerhet ruller
festivalbølgen over landet, denne uka med Moldejazz som både skumtopp og
dønningdrønn. I går inviterte kulturminister Anniken Huitfeldt
til festivalsamråd i Rosenes By, og en håndfull festivalledere fikk
fortalt Kulturløftets vokter om hvor festivalskoen trykker hardest, både
i vertsbyen med sine jazz- og litteraturfestivaler, i festspillbyen
Harstad og ikke minst i Oslo, hovedstaden som kombinerer en stor,
mangefarget festivalflora med en kulturpolitikk som er usynlig for de
fleste og uforståelig for de få som mener å kunne identifisere den. STATSRÅDENS formiddagssamråd på Hotel Alexandra kom uheldigvis til å programkollidere med gitaristen John Scofields mesterklasse i Bjørnsonhuset, så noe øyen-og-ørevitneberetning fra samrådet står ikke å lese i denne spalte.
Men det opplyses at de tilstedeværende festivallederne — de fleste av dem fra jazzfestivaler — særlig ønsker seg en styrking av de flerårige støtteordningene, noe som vil gjøre det mulig å øke antallet bestillingsverk.
Fra festival- og musikerhold kom det også ønske om mer penger til å sende bestillingsverkene ut på turné, slik at den kunstneriske kvitteringen for skattepengene kan nå flest mulig. Det er jo en vakker tanke, som riktig nok krever enda noen flere skattekroner.
Men så lenge vi lever i annerledeslandet der oljeformuen yngler kjappere enn John Scofield kan trylle ut kromatiske skalaer, er ikke dét så mye å lage noe nummer av.
FRA TID TIL ANNEN reises det spørsmål om Norge nå holder seg med for mange festivaler som skal konkurrere om festivalstøttepotten, både den offentlige fra stat, fylker og kommuner og den private sponsorgenererte.
Hvem som svarer ja og hvem som svarer nei avhenger gjerne av den festivalhierarkiske posisjonen til svareren.
Uansett kan vi iallfall observere at konkurransen om kronene foreløpig ikke har avfødt noen «festivalkrig». Litt murring om sjangerdefinert forfordeling av støttemidler og manglende anledning til å utfordre knutepunktinstitusjonene statusen har forekommet, men alt i alt virker den norske festivalfloraen å adlyde et slags «live and let live»-prinsipp: Hver enkelt festival sørger for seg og sitt publikumstilfang som best den kan, og lar de andre holde på med sitt.
HVOR LENGE IDYLLEN kan opprettholdes, er et annet spørsmål, og først og fremst knyttet til publikumsoppslutning.
Hvor lenge vil selve festivalopplevelsen kunne konkurrere om et stadig mer kravstort publikums fritid og penger?
Det er dyrt å dra på festival, og hvor lenge vil det finnes mange nok norske og utenlandske artister med så stor appell at et stort nok publikum vil prioritere festivalbesøk for å oppleve dem, framfor å hive seg på en sydenferie, ta en New York-weekend eller gi etter for andre fristelser til sammenliknbar prislapp?
DET FINNES noen festivalskjær i sjøen, og én sak er sikker: Hvis publikum skulle svikte festivalene, kan ikke all verdens kulturløft, kulturløfter eller tilskuddsøkninger redde dem. Den tanken må stadig ettertenkes av både festivalarrangører og alle andre som ber om festivalpublikumets tid og penger.
Hentet fra: dagbladet.no
Alv A. Dahl
